Tekst: Rom 8. 26-27: På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje

Hvorfor er bønn ofte vanskelig og tungt for oss å utføre? Jo, Bibelen sier det på grunn av vår skrøpelighet (Mat. 26.41) "Ånden er villig, men kroppen er svak". Vi forstår ikke alltid hva vi skal be om. Vi kan spørre oss selv om vi ber rett angående våre behov? Ber vi med rett innstilling? Vet vi hva som er det beste for oss? Ser vi den helheten i våre liv som Gud ser? Teksten her forteller oss at Den Hellige Ånd er en hjelper i bønnen, liksom en samarbeidspartner. Dersom han skal ha større innflytelse i våre bønner, må vi la ham involveres i alle våre behov og avgjørelser. Spørsmålet blir vel da om vi tør la Ånden styre mer av våre bønner. Kan det være risikabelt? Men om vi gjør det, hvordan vil Han lede oss når vi ber? Først ser vi at:

Den Hellige Ånd er en fullkommen rettleder i våre bønner.

1.Kor. 2.10: « det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.11 Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud.12 Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss»

På hvilken måte kan vi merke hans rettledning? For det første ser vi utfra 1.Kor. 2:7, at Åndens veiledning har sitt utgangspunkt i Guds skulte visdom. Guds skulte visdom er Kristus. Han er blitt vår visdom fra Gud står det i 1.Kor.1.30. Derfor er visdommen fra Gud knyttet til vårt samfunn med Kristus og vår etterfølgelse av ham. Vi kan ikke rose oss av vår høye forståelse og bekjennelse av evangeliets sannheter, fordi det er ene og alene et verk av Åndens Åpenbarelse og nådens virkning i våre liv gjennom et tillitsfullt samfunn med Jesus Kristus.

Videre bør vi merke oss at Åndens åpenbarelse i vårt indre liv er avhengig av vår overgivelse til Guds kjærlighet. Johannes skriver om viktigheten av "den første kjærlighet", som et grunnlag for alle våre handlinger. Denne kjærlighet mottas i den nye fødsel og vedlikeholdes først og fremst i vårt bønneliv. Kjærligheten fra Gud oppfyller det loven noen gang kunne oppnå. Loven står i fordømmelsens tjeneste ( 2. Kor. 3.9) for den kan ikke formidle liv. Mens Åndens lov fokuserer på Jesus kjærlighet som skaper tillitt til Guds Ords løfter. Gjennom Jesu kjærlighet forstår vi at Gud er trofast og holder sin løfter til oss! Åndens mål er det samme som Jesus gav oss: Å elske Gud av hele sitt hjerte og vår neste som seg selv, dessuten å leve med et renset hjerte!

I Åndens veiledning i bønnen vil derfor Guds kjærlighet være grunntonen i alle våre bønner og takksigelser. Med den holdningen vil derfor gi oss større tålmodighet, fordi vi hviler i Guds kjærlighet. Men også å utruste oss med større frimodighet, siden Guds kjærlighet kan smelte alle hjerter. For det tredje erfares også en dypere glede som er uavhengig av omstendighetene, dette på grunn av Åndens frukter som vokser i våre liv.

Til slutt ser vi at Åndens rettledning er knyttet til vårt samfunn i den Hellige Ånd. Dette samfunnets erfaring i våre liv er bundet til vår overbevisning og bekjennelse i våre bønner. I bønnen bør vi stadig være bevist på at vi virkelig trenger Åndens innflytelse når vi ber. Dessuten med å uttrykke i våre bønner at vi trenger å lytte til Åndens røst. Og når vi merker Åndens påminnelser i bønnene, trenger vi å lyde ham mer enn å følge våre egne lyster.

I Apostlenes Gjerninger ser vi Åndens innflytelse i disiplenes liv.

Apostlene ba om Åndens veiledning ti sin tjeneste. I Ap.gj. 8: 29 står det: « Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» I denne hendelsen leser vi at først ble Fillip varslet av en engel om at han skulle gjøre seg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza. Engler taler og handler, mens Den Hellige Ånd virker inne i oss. Her er det også Ånden har sin begrensning. Den er avhengig av vår åpenhet for ham for kunne handle gjennom oss. Fillip ba nok i sitt indre om hva han burde gjøre da han nærmet seg hoffmannen. Og Ånden gav ham en indre forvisning om hva han skulle gjøre, og Fillip handlet. Men i samtalen med Hoffmannen brukte Fillip den kunnskap han hadde til å veilede Hoffmannen til frelse og dåp.

I Apostlenes gjerninger 11. 28 står det også om Ababos som varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle komme og ramme hele verden. Dette var en overnaturlig åpenbarelse som ikke hadde rot i daværende situasjon, men som gjorde dem i stand til å forberede seg på det som skulle komme.

I historien i Ap.gj. 12. om Peter som ble satt i fengsel, leser vi i vers 5 at mens han satt i fengslet, ba menigheten inderlig til Gud for ham. Det var nok bønn i flesteparten av menighetens husgrupper den natten. Ordet inderlig taler om at de ble «værende for Guds åsyn» inntil bønnens ånd tok tak i dem. Åndens nærvær berørte deres hjerter. Han som kjenner dybdene i Gud, lærte dem å be med utholdenhet og iver. Det var nok en stor smerte i deres bønnekamp og når de kjente at de trengte Åndens tiltale og innflytelse for å fortsette. Vennepunktet i vår bønnekamper kommer ofte når vi oppgir vår egen motstand og rettferdighet for Gud og lærer å hvile helt og fullt i hans nåde. Da kjenner vi en voksende hvile i Gud og bønnen flyter uten anstrengelse. Da kan det komme bønner og lovprisninger som vi ikke menneskelig sett har mulighet for å oppleve, men fornemmer at ved Guds hjelp vil det gå!

Tor Inge Andersen