Skuffelser

Tekst: 2. Kongebok 6. 1-7 Denne historien der profetdisiplene til Elisja gikk til Jordan for å hogge noen trær, slik at de kunne bygge et større byggverk, lærer oss at skuffelser kan være redskap til fornyelse av vår tro.

Skuffelser er en del av livet vårt De fleste har hatt forskjellige skuffelser i livet. Det kan være i kjærligheten, i jobb, i vårt bønneliv, i relasjoner med mennesker og i tjenesten for Gud. Derfor er det viktig at vi gjennom alt dette kan bevares i håpet og forventningen til de løfter Guds har gitt oss. Men når skuffelser først inntreffer, hvordan kan vi får gjenopprettet og styrket vårt Gudsforhold?

Bakgrunnen for historien er at Elisja nettopp har overtatt rollen som profet og samtidig tatt på seg ansvaret for disiplene som Elia hadde. De ønsket å utvide huset de bodde i og foreslo at de sammen kunne bygge et nytt hus. Men de ønsket at Elisja kunne bli med dem, noe som han også gjorde.

Dette kan lære oss at vi som Jesu disipler er kalt til å bli delaktig i Guds rikes vekst. Men skal vi lykkes, er det viktig å bekjenne vår avhengighet til Kristus og vår lengsel etter å ta ham med i alt det vi gjør. Da gir vi rom for Ham til å hjelpe oss i vår begrensning.  Vi ønsker nok alltid å lykkes med det vi gjør, mens Herren ønsker å være vår hyrde som alltid er der, uansett om vi lykkes eller ikke. Ja det virker som Han har spesiell omsorg for dem som strever, for dem vil han gi hvile.

Alle skulle hente en stokk hver, og de valgte selv ut hvor de ville hogge. Dessuten måtte hver enkelt ta med seg det redskapet de skulle bruke. Slik er det også i Guds rikes arbeid. Vi har alle en tjeneste som Gud har gjort ferdig til oss, men vi må selv finne den. Alle våre tjenester har et felles mål, at vi sammen kan være med å bygge Guds Rike. Det er derfor ofte en fordel om hver enkelt  fokuserer på færre oppgaver  som vi kan gjøre helhjertet, enn å gjøre mange ting halvveis.

Hver tjeneste trenger det riktige redskapet for å kunne gjennomføre det på en god måte. I vår tjeneste for Gud er de redskaper han gir oss bare lånt av Gud, og vårt ansvar er å bruke dem med visdom og i kjærlighet.  Midt i byggeprosessen skjedde en uventet utfordring da en av disiplene mistet øksen som han hadde lånt. Tross feilgrepet med den tapte øksen, hadde han frimodighet til å bekjenne sitt tap til Gudsmannen. Det reddet ham og øksen og gjorde at han kunne fortsette sin tjeneste med å hogge ned treet.

Måten disippelen fikk tilbake øksen, lærer oss at Herren ønsker å samarbeide med oss for å gjenopprette det tapte. «Hvor falt den?» spurte gudsmannen. Slik bruker også Gud minnet vårt til å gå tilbake dit tapet skjedde. Han ønsker å gå sammen med oss til de vanskelige øyeblikk i livet vårt. Når vi har bekjent vårt feilgrep for Ham, går han gjennom hendelsen med oss. Slik som Elisja hogde et nytt trestykke og kastet det i elva, illustrerer det at han også var med oss i den vanskelige hendelsen. Men så skjer et under, han gjenoppretter den tjenesten eller oppgaven som det var ment vi skulle fullføre.

Når vi ser at løftene gjelder oss og forstår at Guds nådegave og tjeneste fortsatt er disponibel for oss, får vi frimodighet til å bruke den igjen. Paulus sa til Timoteus: «derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.» Vi har allerede mottatt Guds gaver gjennom Kristus, men vi må vekke til live vår lengsel og fortrolighet til Herren, slik at vi kan tjene Gud med glede og iver.

Alle er vi verdifulle i Guds rike, og Herren har bruk for hver eneste en av oss. Derfor minner denne historien oss om at vi ikke må miste motet. For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.