Drikk dypere av Ånden

Johannes 7. 37: «På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» 39 Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort.

På den tiden da Jesus ropte ut disse ordene var det vanligvis lenge siden det hadde falt noe regn, men i løpet av få uker skulle det normalt begynne å regne igjen. Løvhyttefesten som var da, «Sukkot», var den tiden hvor Gud etter jødisk tro beslutter hvor mye regn han vil sende i kommende sesong. Derfor ba jødene om regn under den festen.

Folket så frem til innhøstningen, men de skjønte at vannet måtte komme før den kunne gi en god høst. Vannet trengtes for at det som var sådd kunne vokse og bære frukt. Derfor var det jo livsnødvendig for israelittene med regn. Jødene trengte det ustabile regnet, men trodde at selvpålagte og gjentatte bønner kunne gi dem det de behøvde.

Det var på slutten av denne festen at Jesus roper ut at han er en kilde. Ikke en kilde for å slukke landets fysiske tørst, men et oppkomme som kan slukke folks åndelige tørst.

Hva med åndelig tørst?  Åndelig tørst har den som har en lengsel etter et dypere felleskap med Herren og ønske om å få del i kraften han kan gi.  De som tørster ser sin egen begrensning og skrøpelig i lys av det livet som Herren ha lovet vi skal oppleve. Tørsten må gå dypere enn bare til bare å ønske å bli forandret i gjerninger og ord, men som lengter etter en indre sinnsforvandling.  Denne sinnsforvandlingen vil gjøre oss mer frimodige tross motgang og utfordringer. Den vil også gi oss en dypere kjærlighetsrelasjon til Gud og de mennesker som omgir oss. En tettere relasjon med Jesus, kan gjøre oss til stand til å tjene Gud slik som han vil. Dette gir oss glede til å tjene hverandre selv om det måtte koste oss noe.

Vi må selv ta initiativet til å komme til Jesus med vår tørst. Her kommer tilbedelsen som et viktig element, fordi den gir oss anledningen til å gi hele hjertet vårt til Kristus. Da kan vi oppdage at det bare er Guds godhet som er grunnlaget for de velsignelser Han vil gi oss.

Da disiplene hadde sett Jesus dra hjem til himmelen, vendte de glade tilbake med full visshet på at det som Han der hadde lovet, var Han også i stand til å utføre.  Det står at de var hele tiden i templet og ba sammen med de andre disiplene om at de skulle få ny hjelp fra himmelen. Og forventningen steg i takt med tiden de brukte sammen i bønn. De ønsket nok at det løftet om kraften de ventet på i bønn skulle stadfestes på en påtakelig og overbevisende måte, slik at det etterpå ikke ville være noen tvil om at løftet var oppfylt.

Det står at de lovet og priste Gud. Det gjorde de gjennom å takke Gud for det de allerede hadde opplevd av Guds nåde. De visste ikke hvor lenge de skulle be, men lærte at lydighet var viktigere enn hvor lang tid de skulle bruke. Lydighet i kjærlighet til Kristus er en viktig faktor for at Guds løfter kan bli innfridd.

De ba nok tett inntil hverandre slik at de kunne høre på hverandres bønner. De påvirket hverandre og ble oppmuntret til å samle sine bønner i et felles emne. Det gjorde at Ånden falt på alle de 120 personene som var samlet i rommet der.

Nå er Ånden utgitt. Han bor nå i hver enkelt troende i hele verden. Men Jesus snakket om at vi skulle «drikke» av den Ånd han har gitt til den som tror på Ham. Derfor er det er når vi sier til Herren: «jeg trenger din kraft for å tjene deg slik som du vil» at vi opplever at kraften fra Gud beveger våre hjerter til å leve enda mer intimt med Ham.

Slik som også disiplene fikk oppleve å tale forskjellige språk de ikke hadde lært og fikk frimodighet til å vitne om sin tro til alle de møtte, vil også Åndens fylde forvandle våre liv i dag.  Gjennom daglig å ta seg tid til å bli fylt med Åndens kraft i våre bønnestunder, gjør vi oss disponible for at Guds Rike blir synlig gjennom oss! 

Tor Inge Andersen